Forsoningens filosofi

Forsoningens filosofi

Av Arild Linneberg og Janne Sund

Publisert i Klassekampen, 17. februar 2018

IMG_20150616_191927

Sommeren 1927 besøkte Walter Benjamin sin venn Franz Hessel i Paris. Sammen fikk de ideen til å skrive et essay om passasjene i Paris, disse elegante glassoverbygde arkadene med marmorgolv og gasslykter, butikker, kafeer, hoteller og teatre, med moteoppvisninger og luksusvarer, varehusenes forløpere.

Tilbake i Berlin fortsatte Benjamin på egen hånd, mente arbeidet nok ville ta noen uker. Resten av livet skulle han bruke sine krefter på dette, til han døde på flukt fra Gestapo som statsløs flyktning i den lille grensebyen Portbou i Nord-Spania 26. september 1940.

Først i 1982 ble «Passasjeverket» utgitt. Et panorama over en epoke, om arkitektur og mote, prostitusjon og spillegalskap, kjedsomhet og reklame, fotografi og barndom, interiør og byplanlegging, revolusjon og utopisk sosialisme, og forfattere og filosofer som Baudelaire, Proust og Hugo, Fourier, Marx og Nietzsche.

DSC_3008Mindre kjent er det nok at August Strindberg var en viktig inspirasjonskilde, og hva innebærer Benjamins kombinasjon av marxisme og jødisk mystikk? Alt i første utkast viser Benjamin til Strindbergs eventyr «Lotsens vedermödor» (Losens strabaser) fra 1903. Det handler om en los som border et spøkelsesskip før han brått befinner seg i en passasje. Her stanser han foran et utstillingsvindu med skjell fra alle verdens hav. Passasjen blir et slags undersjøisk, drømmeliknende sted. Med sine flytende overganger mellom drøm og virkelighet, foregriper Strindberg surrealismen, ikke minst Louis Aragons «Le Paysan de Paris» fra 1927, som var viktig for Benjamin. Aragon beskrev Passage de l’Opéra i Paris, Strindberg Birger Jarls Passage i Stockholm.

Passasjene som en drømmeverden? Kapitalismen «førte Europa inn i en ny drømmesøvn og med den en reaktivering av de mytiske kreftene», skriver Benjamin. Passasjene utgjorde en varenes drømmeverden, vareverdenens fantasmagori, (av fantasme og agora, markedsplass). Denne drømmeverden gjelder det å våkne opp fra. Historikeren må være drømmetyder. Benjamin siterer Marx: «Å reformere bevisstheten består bare i å vekke verden opp fra dens drømmer om seg selv.» For å se den kapitalistiske virkeligheten slik den er, med sin undertrykkelse av natur, dyr og mennesker. Ikke tro på det som sies om hva som er realistisk og urealistisk. At utviklingen må gå sin gang, at det som kalles framskritt er noe uavvendelig, at utbytting og ødeleggelser er «naturlig». Det finnes ikke framskritt. Det er en hovedtanke hos Benjamin.

Hans framstillingsform bygger på dette, er ikke kronologisk, skisserer ingen sammenhengende historisk utvikling. «Jeg har ikke noe å si. Bare å vise», skriver han om sin metode. Han ville, som Strindberg, skrive surrealistisk, en surrealistisk historieskrivning som beveget seg mellom den drømmeverden og den virkelighet den nettopp handlet om. I sakprosa tok han i bruk samtidskunstens avanserte grep: montasje. Han monterte sammen sitater, med eller uten kommentarer. En innsikt skulle vise seg i et glimt. Som i et av de siste sitatene han la til, fra Auguste Blanqui: «Alltid og overalt på den jordiske arena, det samme drama … en støyende menneskerase beruset av sin storhet, tror de er universet og lever i sitt fengsel som i en uendelighet, bare for å ved tidlig alder synke sammen med sin jord som med den dypeste motvilje har båret byrden av menneskelig arroganse.» Blanquis ord fra 1872 gjelder for Benjamin som innsikt i fascismen i 1940. Et aktuelt snapshot i dag?

Noe som gjør «Passasjeverket» morsomt å lese, er det Benjamin kalte anekdotens gateoppstand, små hverdagshistorier istedenfor tradisjonell historieskrivning. Baudelaire hadde «blodrødt slips og rosa hansker», Victor Hugo pleide å «blande en kotelett, bønner i olje, omelett med skinke og brie på samme tallerken, og han drakk sin café au lait med en skvett sterk eddik og en knivspiss sennep i».

«Grunnbegrepet er ikke framskritt, men aktualisering,» skriver Benjamin videre om sin metode. Aktualisere fortiden for å forstå at historien ikke er fastlagt. Vi tar det for gitt at toget går på skinner. Så mye jern kunne vel aldri produseres? Jernbanene burde gå på granittveier! Slike kontroverser både om teknikk, byggekunst, og i politikken, byr Benjamin på.

Aktualisering: prostitusjon. For Benjamin var en prostituert ikke en figur til fordømmelse, men en figur av sannheten. Horen er innbegrepet av det kapitalistiske samfunnet: «hun er selger og vare i ett». Hva ville Benjamin sagt om vårt samfunn i dag, der en kontinuerlig blir oppfordret til å kjøpe eller selge, der idrettsstjerner gjør seg til sine egne merkevarer, der det beste visstnok er å selge seg selv: å prostituere seg? Samtidig som de prostituerte blir utgrenset som samfunnets fordømte del. Kropper på utstilling over alt, mens kjernen av kjøp og salg fortrenges?

DSC_1956Marx’ begrep om varens fetisjkarakter er sentralt, Benjamin vender stadig tilbake til «varens teologiske nykker» hos Marx. Det er noe magisk ved varene. Her ligger også en nøkkel til koblingen mellom historisk materialisme og jødisk mystikk, kabbala. I et brev til sin fortrolige venninne Gretel Adorno rett før han døde, skriver Benjamin at den jødiske mystikken var «den skjulte sammenhengen og nøkkelen til mine arbeider». Både til Theodor W. Adorno og Gershom Scholem hadde han før sagt at bøkene hans nok hørte hjemme i et kabbala-bibliotek. Benjamin tenkte i koordinater. I et ufullført arbeid om Baudelaire skisserte han «Passasjeverket» i miniatyr. «Skjemaet for koordinatene skulle ha elleve begrep: fire for aksenes termer, fire for feltene, to for aksene, ett for krysningspunktet». Dette samsvarer med livets tre i jødisk mystikk, der det finnes ti felt med kryssende linjer imellom, med et mulig ellevte i sentrum, feltet for da’at, kunnskap. Benjamin setter inn kategorier for historieforståelse og samfunn i feltene, og i sentrum, i feltet for kunnskap: Marx’ begrep om varen og varefetisjismen.

Han ser ut til å bruke kabbala for å tenke på en måte som bryter helt med tradisjonell, vestlig filosofi. Når Benjamin samler sitater, er det i tråd med jødisk mystikk. Sannheten om mennesket og verden ble ødelagt og spredt for alle vinder. Oppgavene er å samle bitene inn igjen, tolke dem på nytt, overlevere dem. Det kan beskrives som Benjamins prosjekt.

«Passasjeverket» består av «konvolutter» som Benjamin forsynte med bokstaver, tall og tegn, som ingen har funnet ut av. På mange skrev han «overlevering». Overlevering hører til den jødiske teologiens vokabular. I jødisk tradisjon var det to overleveringer, en muntlig og en skriftlig. Hos Benjamin også en dobbelt: en jødisk og en marxistisk overlevering av historien.

Den siste teksten han skrev, var «Om historiebegrepet», teser om historiefilosofi. Her er forholdet mellom kabbala og marxisme mest eksplisitt. Han sendte dem til Gretel Adorno, de var å anse som «strå som vaier i vinden». Hans tenkning «forholder seg til teologien som trekkpapiret til blekket. Den er helt gjennomtrukket av den. Men var det opp til trekkpapiret, ville ikke noe av det som er skrevet, overleve», hadde han skrevet i «Passasjeverket». Nå skriver han at den historiske materialisten «tar teologien i sin tjeneste» for å «kunne hamle opp med enhver». Det gjelder å «løse det politiske verdensbarn fra det garnet de har lokket det inn i». Andre verdenskrig har startet, Hitler og Stalin har inngått pakt, sosialdemokratiet er maktesløst. Benjamin kritiserer dem alle, særlig medløperne, de som ikke har sett farene. Sosialdemokratene har sviktet fullstendig. De var medskyldige i første verdenskrig, slo ned Spartakistopprøret, sto bak mordene på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, de har glemt Blanqui. Og de står for et begrep om arbeidet som bidrar til utbyttingen ved å se «naturen som gratis». De som tror på framskrittet er farlige: «Alle som har trodd på framskrittet tror på seierherrene, som fram til denne dag marsjerer i triumftoget, anført av dagens herskere, over dem som ligger nede». Det som kalles historisk framskritt er bare en rekke katastrofer. Det alltid siste nye, det moderne, er helvete, skriver han et sted og viser igjen til Strindberg. Det er våpenteknologiens utvikling han har i tankene.

DSC_1971Men i dette mørket ser Benjamin «en revolusjonær sjanse». Han tror på den urhistoriske forestillingen om et klasseløst samfunn. Det gjelder å ikke ha «barnebarnas framtid» for øye, men «forfedrenes trelldom», de undertryktes tradisjon. Benjamin har en visjon om en menneskehet som er forsont med historien, naturen og seg selv. Klassekampen, den marxistiske revolusjonen og kabbala har nemlig en ting felles: steget over fra en historisk til en annen tidsregning, som Benjamin kaller messiansk. Hans siste ord til oss var disse: «Det var som kjent forbudt for jødene å forske på framtiden. Toraen og bønnene underviste dem derimot i erindringen. Dette fratok framtiden den trolldomskraften den har over dem som henter sine opplysninger fra sannsigerne. Men framtiden ble ikke dermed homogen og tom for jødene. For hvert sekund av framtiden var den lille porten som Messias kunne tre inn gjennom». Porten? Passasjen?

Vi må bidra til erkjennelsen av at det ikke finnes to Benjaminer, en mystisk og en materialistisk, skriver Benjamins italienske utgiver, Giorgio Agamben. Bruddet ligger i vår kultur som er spaltet mellom rasjonalisme og irrasjonalisme og som har «mistet evnen til å se praksis på en enhetlig og ikke-metafysisk måte».

 

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑