PASSATGES I–XIII.

PASSATGES I–XIII.

POSTKORT FRA PORTBOU

Av Gisle Selnes, publisert i Vagant, 3/2014

Og siden lengselen vi føler etter et sted er like avgjørende som dets ytre fremtoning, skal jeg si noe om disse postkortene.  – Walter Benjamin

Det var hans aldri virkeliggjorte ambisjon å få 100 linjer inn på et vanlig skrivepapir – Gershom Scholem

I. FRANKERT POST. Middelhavsveien fra Spania til Frankrike krongler seg over Coll des Belitres, eller Hundehøyden, som ligger mellom landsbyene Portbou og Cerbère på hver sin side av grensen. Under den spanske borgerkrigen, etter hvert som det anti-fascistiske slagordet ”¡No pasarán!”, de slipper ikke fram, viste seg ikke å holde stikk, strømmet kolonner av flyktninger fra sør mot nord. Portbou hadde spilt en vesentlig rolle som fristed for den republikanske motstandsbevegelsen og ble utsatt for gjentatte granat- og bombeangrep fra bakke, luft og sjø. Året etter borgerkrigens slutt, i mai 1940, rullet tyske tanks inn over fransk jord. Flyktningestrømmen snudde: Nå vandret opposisjonelle og statsløse jøder fra frankernes rike over grensen til Franco-Spania – ikke med håp om å finne en spansk frihavn, men om fritt leide til Portugal; derfra lå veien åpen til et tryggere exilium i USA eller Palestina. I dagens europeiske union har grenseposten på Hundehøyden ingen vesentlig misjon. Riktignok kan den fremdeles skilte med ”Police” og ”Douane”, men sannheten er skrevet for hånd på en provisorisk plakat: ”BAR”, med store bokstaver, og en pil som peker mot venstre. Denne grensen kan med andre ord relativt fritt frankeres. (I dag er det ved den sørlige passasjene det ropes ”¡No pasarán!”) Både Cerbère og Portbou er jernbanebyer: Den mest direkte passasjen fra nord til sør går under jorden, gjennom fjellet, og på skinner. Cerbère, eller Cervera på katalansk, er oppkalt etter Kerberos, helvetshunden som vokter inngangen til Hades. Etter det kalde mørket i tunnelens dødsrike ser man lyset i et nautisk Paradis: Port-Bou, den vakre, lyse havnen.

II. PASAPORTE. Da det virkelig begynte å brenne under føttene på Walter Benjamin, i Paris 1940, var begge disse passasjene stengt. Som statsløs jødisk-marxistisk intellektuell var WB, i likhet med så mange andre apatrides og antifascister, i en håpløs situasjon. Han hadde allerede vært internert, både i Nevers, der tomme slott, fabrikkhaller og bondegårder ble tatt i bruk for å oppbevare fiendtlige fremmede (”resortissants”), og i Vernuche, der 300 fanger var stuet sammen i en nedlagt møbelfabrikk. Etter påtrykk fra venner og bekjente, som også hadde hjulpet til med å få ham løslatt, innså Benjamin at han måtte komme seg vekk. Men han nølte lenge, fornyet lånekortet sitt ved Bibliothèque Nationale i Rue Richelieu, forsøkte å bringe sitt omfattende arkiv (av sitater, notater, bilder, bibliografier, manuskripter) i sikkerhet. Rundt 14. juni, mens tyske tropper marsjerte inn i Paris, satte Benjamin og søsteren Dora, som like i forveien var løslatt fra interneringsleir, seg på toget til Lourdes i de franske Basses Pyrénées. Dette var bare en mellomstasjon på veien videre sørover. Men for å krysse grensen måtte man ha alle papirene i orden. Benjamins tyske pass var for lengst inndratt. Noe nytt fransk pass kom selvsagt ikke på tale. Ved hjelp av nye manøvrer fra sine støttespillere, ikke minst en attest fra Max Horkheimer som stadfestet at han var gjesteforsker ved Frankfurterskolen i eksil, klarte WB å skaffe seg innreisetillatelse til USA og transittvisum via Spania og Portugal. På dette grunnlaget fikk Benjamin utstedt en sauf-conduit, et “pass” som sikret ham fritt leide selv uten statsborgerskap. Det eneste han manglet, var utreisevisum fra Frankrike. Fra sommeren 1940 var det dette som gjaldt som passe-port i ordets egentlige betydning. Etter invasjonen kunne Hitler fritt diktere det u-frie franske folk hvem som skulle utleveres til okkupasjonsmakten: Ved alle havner og grenseposter hang det lister med navn på tyske jøder og motstandsfolk, og det var kun et udiskutabelt utreisevisum som kunne åpne porten (la porte, le port) slik at den reisende kunne passere. Det er grunnen til at Benjamin ikke kunne ta kystveien via Cervère til Portbou. I stedet må han gjøre en avstikker fra Banyuls noen kilometer lenger nord og krysse grensen et stykke inn i landet via et ubevoktet fjellpass i Pyreneene.

III. APOROS. Passatge Walter Benjamin har siden 2008 vært navnet på en 10 meter lang gate mellom Carrer del Teatre og Carrer del Mar i Portbou: ingen vinduer, ingen dører, ingen sidegater, kun en passasje som munner ut ved det gamle Hotel de Francia. Her ble Benjamin innlosjert om kvelden den 26. september 1940, på rom nummer fire, med beskjed om at veien videre var stengt; a-poros, impasse, ingen passasje. Spanske myndigheter hadde akkurat beordret at reisende som manglet utreisevisum fra Frankrike, skulle returneres: ”¡No pasarán!” Internert på Hotel de Francia under streng bevoktning var Benjamin i navnet så vel som i gavnet allerede tilbake i Frankrike. Snart ville han bli overlatt til Gestapo og ekspedert videre til avhør, tortur, konsentrasjonsleir. Stoikerne hadde en maksime for den som stod overfor en eksistensiell apori: Døren er åpen. Når alle andre utveier er stengt, finnes det alltid én port som kan passeres: selvmordet. I Marseille hadde Benjamin hamstret betydelige mengder morfin (”nok til å drepe seg selv mange ganger”) som døråpner i en slik blindgate. Alt gikk tilsynelatende rolig for seg. WB tok noen telefoner, skrev et brev til sitt reisefølge, Henny Gurland, og et til Adorno, som ventet ham til USA: ”I en situasjon som ikke tilbyr noen utvei, har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det slutt. Det er i en liten landsby i Pyreneene, der ingen kjenner meg, at livet mitt skal fullbyrdes.” Klokken 10 om kvelden svelget han et anselig antall morfintabletter. Morgenen etter ble han funnet livløs, liggende på sengen, fullt påkledd. Historiefortellere har for lengst smidd en jernramme til Benjamins dødsmaske: Ironisk nok var det bare denne ene dagen at porten var stengt; dagen etter ble innreiseforbudet opphevet, og resten av følget kunne passere. Men vi skal ikke utelukke at Benjamins selvmord bidro til at porten ble åpnet for de som fulgte etter ham. I så fall er det riktigere å se dette som en posthum heltedåd enn som ”skjebnens ironi”.

IV. COMODORO. Flytter jeg arbeidsbordet en liten meter til venstre og åpner altandøren på vidt gap, kan jeg gløtte ned mot Germaine Krulls berømte Benjamin-portrett fra 1926: blikket bortvendt, øynene lettere sløret, håret uregjerlig, som om han fantaserer intenst. Portrettet henger i stort format ved inngangspartiet til Centre Civic Ca l’Herrero, eller samfunnshuset i Portbou. Innenfor døren er atriet omgjort til permanent WB-utstilling: Den ene veggen er dekket av fotografier fra ulike faser av Benjamins liv; de andre av dokumenter som fra ulike sider kaster lys over Benjamins død i Portbou. Her finner vi regningen fra Hotel de Francia, utstedt til ”Sr. D. El hoy difunto Benjamin Walter”, med spesifiserte utgifter til mineralvann, telefoner og desinfisering av rommet. Legeerklæringen påstår at døden inntraff kl. 10 om morgenen den 26. september på grunn av et hemoragisk hjerneslag (”hemorragia cerebral”). Et sivilt rettsdokument ramser opp Benjamins etterlatte eiendeler: en dokumentmappe i lær; et velbrukt lommeur, tilsynelatende av gull, med initialene S.G.; noen sedler i fransk og amerikansk valuta; et pass utstedt ved Det amerikanske konsulatet i Marseille, med transittvisum gjennom Spania og Portugal; et par briller med ramme av nikkel, og med tilhørende etui; en attest fra Frankfurterskolen, signert Max Horkheimer, p.t. Institute of Social Research, New York; seks passfoto av avdøde; et sertifikat utstedt i Paris 17. mai 1940; et røntgenbilde med vedlagt medisinsk analyse; noen brev og aviser; en velbrukt pipe med munnstykke av rav og tilhørende etui. (Benjamin hadde sluttet å røyke da han var internert i Nevers, ikke av helsemessige årsaker, men fordi det var en oppgave som krevde hans kontinuerlige oppmerksomhet, og som derfor kunne tjene som adspredelse fra leirens dystre rutine.) I nok et brev, denne gangen stilet til lokale myndigheter og politi, ber Horkheimer om å få oppklart omstendighetene rundt ”den tyske herrens” død. En håndskrevet kvittering fra sognepresten i Portbou sier at messen som ble holdt for den avdødes sjel, hadde en verdi på seks pesetas; 75 pesetas var prisen for ”fem års leie av en nisje på den katolske kirkegården i denne byen, der kadaveret til D. B. Walter er begravd”.

V. CIMETIÈRE MARIN. På de offentlige dokumentene omtales WB konsekvent som Benjamin Walter; slik kamufleres hans jødiske identitet. Ingen av papirene sier et ord om selvmord. Slik kunne Benjamin begraves på den katolske delen av kirkegården, noe som ellers ville vært utenkelig for en jøde eller en selvmorder i Spania anno 1940. Da Hannah Arendt besøkte Portbou et år senere, så hun ingen spor etter Benjamins grav: ”Jeg har ikke funnet noe, hans navn er ikke noe sted”, skriver hun til Gershom Scholem. Benjamin skulle ha ligget i nisje nummer 563, men den var sannsynligvis navnløs. Etter endt kontrakttid ble hans jordiske levninger overført til en fellesgrav og nisjen frigitt til ny utleie. Noe hadde Arendt likevel funnet: ”Kirkegården vender ut mot en liten bukt, med utsikt over Middelhavet; den er gravd ut som terrasser i stein; kistene er skjøvet rett inn i steinveggene. Det er utvilsomt et av de mest fantastiske og vakreste stedene jeg har sett i hele mitt liv.” Kirkegården er kantet av hvite murer som skrår nedover mot sjøen. Øverst åpner et lite kapell jernportene mot en allé av sypresser, med en trapp i midten. Alléen er hovedgaten i nekropolis, med avstikkere til begge sider, der de døde har sine adresser. Hovedgaten ender blindt mot en avskallet hvit mur som fordobler den lyse horisonten og danner en mild kontrast til det blå havet og de mørke bergmassene i nord: Cap de Portbou. Men etter hvert som interessen for WB – hans liv, hans verk, hans endelikt – har økt, har det materialisert seg flere gravsteder som skilter med hans navn. I sin tid beklaget Gershom Scholem seg over en ubestemmelig trekonstruksjon som ble vist frem som Benjamins siste hvilested: ”Stedet er vitterlig vakkert, men graven er apokryf.” Senere dukket det opp en gravstøtte i naturstein. Den står fremdeles inntil muren ved enden av en sidegate, som et vertikalt brudd med de horisontale linjene, et ktonisk unntak fra kistene skjøvet inn i murveggene.

VI. PLAQUES CONMEMORATIVES. Paul Valéry visste hvor lett det er å kjenne seg posthum – uvirkelig fremtidig – på en kirkegård ved sjøen: ”Je hume ici ma future fumée”, jeg ånder her min fremtids røyk. Benjamins synlige grav er behørig dandert med det mest kjente Benjamin-sitatet av dem alle, først på tysk, dernest på katalansk: “No hi ha cap document de la cultura que non ho sigui també de la barbàrie”, det finnes ikke noe kulturdokument som ikke også er et dokument over barbariet. En røys av mindre steiner, med eller uten avsenderens signatur, er plassert på og rundt WBs grav og vitner om at Portbous kirkegård for lengst er blitt et pilegrimsmål. Selvsagt føler man også en viss vemmelse over det som kan minne om fetisjismen Hegel kritiserte hos de de kristne korsfarerne: De valfartet til Jerusalem tiltrukket av Jesu jordiske levninger, men tok ikke del i hans levende ånd: ”I nåtiden fant de kun sitt eget tap, sin egen grav.” Kommunestyret i Portbou hadde få betenkeligheter og satset tidlig på å markedsføre byens WB-profil. Kirkegården er en del av Memorial Walter Benjamin, som også omfatter en trippel installasjon av den israelske kunstneren Dani Karavan: Passatges. Plaketten ved utkikkspunktet unnlater ikke å sitere Hannah Arendts lovprisning av utsikten fra samme sted. Lignende plaketter er installert på strategiske steder i Portbou og omegn: De følger Benjamins antatte bevegelser over fjellet og gjennom byen til han ender med ryggen mot veggen på Hotel de Francia. Hotellet er i dag et privat bolighus, men fasaden er en del av det offentlige – monumentale – rommet. I tillegg til den standardiserte plaketten på gaten er det også hengt opp en minneplate på veggen med ikoniske Benjamin-briller og nok et sitat på katalansk: ”Tot coneixement humà pren forma d’interpretació”, all menneskelig erkjennelse har form som fortolkning. Portbous beste restaurant, som ligger bare noen steinkast fra kirkegården, har fått navnet Passatges: Menyen er trykt mot en bakgrunn av Benjamins håndskrift; forsiden prydes av Karavans WB-monument. Kelneren forklarer deg gjerne hvordan kjøkkenet er inspirert både av Benjamins språkfilosofi og av Karavans kunst. I 2009 vedtok kommunestyret i Portbou å etablere et større Centre Walter Benjamin de la Memòria på 800 kvadratmeter, der det nå spredte Benjamin-materialet i Portbou skal samles. Senteret vokser seg stadig større, men er ennå ikke offisielt åpnet. Alt legges til rette for konsentrert intellektuell/akademisk turisme. Det nye senteret skal også romme et WB-hotell.

VII. MEMORIAL PASSATGES. Den viktigste merkedagen i den posthume historien om ”Walter Benjamin a Portbou” er 15. mai 1994. Da ble Memorial Walter Benjamin åpnet som en forsinket markering av 50-årsdagen for WBs død. Minnesmerket er bundet sammen av Dani Karavans Passatges-installasjon. Verket består av tre adskilte komponenter: en plattform, en trapp, en tunnel, som hver på sin måte fungerer som passasjer til kirkegården og dens omgivelser. Alle tre komponentene er utformet med jern som eneste eller viktigste materiale. Plattformen, som måler fire ganger fire meter, er plassert på høyden bak kirkegården, like ved området der ikke-katolske ble begravd. I midten har Karavan plassert en kompakt kube eller terning, som gjør at installasjonen kan minne om et gedigent lokk eller et lite, flatt hustak med pipe. I Karavans egne skisser omtales kuben som en stol eller et sete (”una plataforma amb un seient”): en invitasjon til å stoppe opp, til å sette seg ned eller klatre opp for å overskue omgivelsene. ”Dette landskapet tvinger en til å dvele”: den frie horisonten, Pyreneene, hele det spansk-franske grenseområdet som ble avgjørende for Benjamin og så mange andre av hans generasjon. Ser man ned mot havet herfra, filtreres det blå gjennom et gittergjerde på toppen av muren. (Skinner og gitter er to beslektede mønstre som går igjen i Karavans skisse til verket.) Trappen er også en jernkonstruksjon, felt inn i bakken på det nordøstlige hjørnet av kirkegården. Den kan fungere som en passasje mellom de andre komponentene i installasjonen – plattform, tunnel – men mest umiddelbart leder den til et gammelt oliventre, som er en integrert del av Karavans verk. Treet utstråler en slags robust skjørhet som vitner om ubøyelig vilje og evne til liv, samtidig som det gir klare historiske konnotasjoner til bibelske og gresk-romerske tekster, og til middelhavskulturen generelt. Til slutt er det tunnelen, som i en viss forstand er verkets første del: Den er plassert bare noen meter fra kirkegårdens hovedinngang og består av 84 trappetrinn, innrammet av jernvegger og jerntak, som skrår nedover mot sjøen. Tre fjerdedels vei ned mot bølgene sperres passasjen av en glassvegg, som gir utsikt mot en liten klippeformasjon overrislet av opprørte vannmasser. På den andre siden av glasset fortsetter trappetrinnene videre ned mot avgrunnen.

VIII. AD UNDAS. Man entrer Karavans Passatge-tunnel med en uviss andakt, som et alternativ til kirkegårdsporten litt lenger borte: Er dette veien til underverdenen, trappetrinnene i Dantes Inferno, eller tunnelen som fører fra jordens sentrum og opp til Purgatorieberget? Det er mulig man må ha studert billedmateriale fra kirkegårdens indre rom for å se i hvor stor grad Karavans passasje ”siterer” den karakteristiske helningen på murveggen bak Walter Benjamins grav, jernporten i kapellet som åpner seg mot trappen med jerngelendre, og endepunktet ved kirkegårdens nedre murvegg. På varme dager piler gjerne en salamander – bestiarienes solspiser og emblem for oppstandelsen – i skjul mens man bokstavelig talt beveger seg ad undas. På veien ned fremstår tunnelen først som en enveiskjøring mot stupet: Du skimter vannet som slår over klippene; himmelen og vegetasjonen reflekteres av glassplaten, men fortrenges gradvis av ditt eget speilbilde når du nærmer deg glassets impasse; til slutt, når veien er sperret, er himmelen helt forsvunnet. Men idet du tror at alt som rommes av denne passasjen, er en transparent apori akkompagnert av bølgenes meningsløse rytme, trer den flerspråklige inskripsjonen frem. I solen er oversettelsene lengst nede uleselige; den tyske originalen i øyehøyde kan så vidt dechiffreres: “Schwerer ist es das Gedächtnis der Namenlosen zu ehren als das der Berühmten. Dem Gedächtnis der Nahmenlosen ist die historische Konstruktion geweiht.” 1 Man spør seg om ikke den ”allegoriske” inskripsjonen er overflødig på et sted som dette, om den ikke trekker turismens plakett-regime ned i kunstverkets mørke. Svaret er nok at Karavans verk, der modernitetens byggemateriale går i dialog med tradisjonens kultus og med de naturlige omgivelsene, også trenger en skriftlig komponent: skapelsens byggesteiner i den jødiske teologien, livslinjen i Benjamins eksistens. Og så: Idet du vender ryggen til Costa Brava for å stige opp igjen til de levende og navnløse, er det som om alle elementene faller på plass: Himmelhvelvet rammes inn som et bilde i enden av tunnelen, men du står likevel under åpen himmel; oppå bakken ved jerntakets begynnelse vokser det gress og planter: Dette er det lyset og den himmelen og den (blomstrende) jorden som glassplaten nettopp har reflektert mot en bakgrunn av vann, for så å signere med passasjen fra Benjamins etterlatte skrift, som om den var skaperverkets femte element.

IX. AURA, EREIGNIS. Karavans installasjon påkaller to nøkkeltekster i moderne estetikk: Benjamin-essayet som på norsk lenge har hett ”Kunstverket i reproduksjonsalderen”, selv om det er den tekniske reproduksjonen det er snakk om (”Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen Reproduzierbarkeit”), og Martin Heideggers ”Kunstverkets opprinnelse” (“Der Ursprung des Kunstwerkes”). Det er vanskelig å tenke seg at de to tekstene ikke er oppstått i en viss ”negativ dialektisk” konfrontasjon med hverandre: Fra hver sin vinkel angriper de det historiske spørsmålet om den moderne teknikkens trussel mot erfaringen av kunstens sannhet, dens aura eller Ereignis. Fra sitt parisiske eksil skriver Benjamin, på slutten av 1930-tallet, med det mål for øye at begrepene han utvikler skal være fullstendig ubrukelige til fascistiske formål. Heidegger befinner seg nær maktens sentrum. Han skriver ut fra et håp om at kunsten igjen skal kunne iverksette sin opprinnelige kultiske funksjon, samle det tyske folket, avdekke dets retning, dets skjebne: Geschick. Heideggers åpningseksempel er tempelet som ordner omgivelsene, som gjør naturen meningsfull, og innstifter en verden forankret i jorden. Når denne historiske verdenen forgår, reduseres tempelet til et objekt for estetisk kontemplasjon. Karavans Passatges tar også utgangspunkt i ”tempelet” på toppen av kirkegården. Plassen er valgt på grunn av beliggenheten – naturen, horisonten, den spenningsmettede kombinasjonen av bølgebrus og jernbanebråk – og fordi den både er et lokalt kultsted og senter for den ”globale” Benjamin-dyrkelsen. Verket rammer inn omgivelsene. I en viss forstand fungerer det som en auramaskin. ”Hva er egentlig aura?”, spør Benjamin. Han svarer: ”Et særegent spinn av rom og tid: en unik tilsynekomst av noe fjernt, så nær det enn kan være.” Benjamin analyserer det demokratiske, revolusjonære potensialet auratapet innebærer: Moderne reproduksjonsteknikker øker vår innsikt i tvangsmekanismene som styrer våre liv; nye strukturdannelser i materien kommer til syne og viser oss et stort og ukjent spillerom. ”Det har alltid vært en av kunstens viktigste oppgaver å skape en etterspørsel som først kan tilfredsstilles fullt ut på et senere tidspunkt.” Karavans installasjon står kanskje nærmere Heidegger i sitt utopiske forsøk på å samle (forsone) teknikken og den ”auratiske” naturen. Heidegger hadde riktignok ingen illusjon om at det skulle være mulig: I så fall måtte gudene vende tilbake til tempelet, slik at det firfoldige – jord og himmel, mennesker og de udødelige – igjen kan sette oss i stand til å foreta utmålingen av mellomrommet, ur-målingen av avstanden mellom himmel og jord, der mennesket dikterisk bor.

X. RENFE. Karavans installasjon er på sett og vis Portbous nye sentralstasjon: Memorial Passatges inneholder flere ekko av jernbanestasjonen; det fremgår ikke bare av kunstnerens forberedende skisser og notater, men også av kunstverkets funksjon og ”materialitet”: sporene, passasjene, tunnelen, glasset, jernet. Dette er selvsagt ingen tilfeldighet. Jernbanen spilte en avgjørende rolle i Benjamins liv så vel som i hans skrifter. I Benjamins Passasjeverk finnes en egen avdeling, F-konvolutten, for jernkonstruksjoner. ”De første jernkonstruksjonene var av transitorisk karakter: markedshaller, jernbanestasjoner, utstillinger. Jernet trer altså umiddelbart i forbindelse med funksjonelle momenter i det økonomiske liv. Men det som en gang var funksjonelt og transitorisk, begynner i dag under et annet temporegime å virke formalt og stabilt.” [F2, 9] Togstasjonen i Portbou er et monument over jernets flyktige fortid. Sett fra Mont Portbou, fjellet som rager over Memorial WB, minner byen mest av alt om en enorm jernbanestasjon, med en viss tilstøtende bebyggelse. I sin tid, 1872, forvandlet jernbanen den avsides fiskerlandsbyen Portbou til et semiurbant knutepunkt. I forbindelse med verdensutstillingen i Barcelona i 1929 ble jernbanestasjonen modernisert, det vil si kraftig utvidet og dekket av en enorm markise av jern og glass. I dag er det ikke lenger så mange – verken tog eller mennesker – som passerer gjennom Portbou. (Jernbanen er tempelets moderne motsats: Den er også en kirkegård.) Fastboende søker seg bort. Togtrafikken flyttes vestover: Nå går den helst via det nyere jernbaneanlegget i Figueres, som er dimensjonerte etter internasjonale krav. I Portbou råder for en stor del gammel iberisk standard; de fleste togene må enten byttes ut eller skifte hjul før de kan passere. (”Dette er antikvert, det vil snart bli skrotet”, sier en jernbanearbeider og peker ut over skinnegangene.) Togsett står ettertrykkelig stasjonert og utstråler tingverdenens forgjengelighet. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de siste tiårenes WB-profilering henger sammen med denne generelle stagnasjonen. Stasjonen i Portbou var Benjamins siste stopp på vei mot friheten. Her meldte han seg for de spanske politimyndighetene da han ankom byen; her fikk han beskjed om at passasjen ikke var åpen for ham. Og det var herfra han skulle ha reist videre, slik så mange andre flyktninger gjorde, både før og etter 27. september 1940.

XI. CHEMIN WALTER BENJAMIN. Benjamins egen jernvei gikk fra Berlin til Paris, og fra Paris sørover til Lourdes, Marseille, Port-Vendres, Banyuls-sur-Mer, Portbou. Ettersom Kerberos sperret veien over Hundehaugen, og tunnelen var stengt, gikk siste etappe over Pyreneenes bratte fjell. I Marseille hadde WB møtt anti-fascisten Hans Fittko, som satte ham i forbindelse med sin kone, den ukuelige aktivisten Lisa Fittko. Benjamin møtte henne i Port-Vendres. Sammen tok de toget til Banyuls-sur-Mer, der de fikk uvurderlige instrukser og et håndtegnet kart av den sosialistiske borgermesteren Vincent Azéma. Banyuls hadde tidligere tatt imot et stort antall spanske republikanere. Mange av dem hadde fulgt den såkalte ”ruta Líster”, en gammel smuglerrute over fjellene som General Enrique Líster brukte da han ledet de kommunistiske motstandsstyrkenes tilbaketog. Walter Benjamin var blant de første flyktningene som fulgte denne ruten sørover, på det som også var Lisa Fittkos jomfrutur som gruppeleder. I Puig del Mas, et par kilometer utenfor Banyuls sentrum, har Lisa Fittko fått et eget minnesmerke for sin heroiske innsats. I dag er dette startpunktet for Chemin Walter Benjamin. Stien er utstyrt med gule veivisere; henimot spanskegrensen suppleres de av en ny serie ”plaques conmemoratives”. For en moderne fotturist på Benjamins egen alder (48) er turen over fjellet absolutt overkommelig – selv om den første delen gjennom vinmarkene fremdeles kan være forvirrende. For WB selv, som hadde pustebesvær og hjerteproblemer, var den en livstruende anstrengelse. Etter en rekognoseringstur til Puig del Mas dagen før avmarsj bestemte han seg for å overnatte alene under åpen himmel. Klokken syv neste morgen ankom Lisa Fittko sammen med Benjamins reisefølge – Henny Gurland og sønnen Joseph – skjult av flokken med vinbønder på vei til jobb. Benjamins strategi var klar: ti minutters gange, ett minutts pause. Slik kunne han hvile før han ble utmattet. På de bratteste partiene, over ur og røys, måtte han delvis støttes, delvis slepes. ”Så nådde vi toppen”, skriver Lisa Fittko i sine memoarer. Resten av passasjen er reprodusert på en plakett ved Col de Rumpissa: ”Jeg hadde gått i forveien og stoppet for å se meg om. Synet kom så plutselig, et øyeblikk rammet det meg som et fata morgana. Langt der nede, hvor vi kom fra, dukket Middelhavet opp igjen. På den andre siden, foran oss, bratte klipper – nok et hav? Ja, selvsagt: Spanskekysten. To ubeskrivelig blå verdener. Bak oss, i nord, det katalanske Rousillon-området. Langt der nede, La Côte Vermeille, høstmarken i hundre nyanser av rødt. Jeg gispet: Aldri hadde jeg sett noe så vakkert.” Herfra måtte flyktningene klare seg på egen hånd: Veien ned til Portbou var langt mindre anstrengende, og ikke til å ta feil av. Hannah Arendt, som senere gikk i Benjamins fotspor over Pyreneene, skriver om hans forhold til ”der bucklicht Männlein”, den pukkelryggede mannslingen som alltid dukker opp når det høver seg minst og stikker kjepper i hjulene. Ser vi for oss ”der bucklicht Männlein” diltende etter Benjamin nedover stien på vei mot Portbou? Benjamins mange forholdsregler mot denne plageånden virket ofte mot sin hensikt, sier Arendt; de hadde en tendens til å gjøre ham blind for de virkelige farene.

XII. BLACK BOX. En del av auraen rundt WB skyldes utvilsomt den legendariske svarte kofferten, som er sporløst forsvunnet. I den sivilrettslige rapporten beskrives den som ”una cartera grande de viaje que estaba encima de la mesa en dicha habitación”, en stor reiseveske som lå på bordet i nevnte værelse. Vi har lest hvordan rapporten lister opp innholdet (jf. APOROS). Det som mangler, er det spektrale objektet, x, som har gitt kofferten dens mytiske verdi. Lisa Fittko er den desidert viktigste kilden til historien om Benjamins koffert. Selv om memoarene hennes helt sikkert er oppriktige, er de samtidig en spore til spekulative hypoteser: Over fjellet voktet Benjamin den svarte vesken med argusblikk; ”it was awfully heavy”, minnes hun. Benjamin sier selv at kofferten inneholder hans nye manuskript; det er det, ikke han, som for enhver pris må bringes i sikkerhet. Når WB gir seg til å drikke stinkende sølevann til tross for Fittkos advarsler om smittefare, er det med følgende forklaring: ”Beklager, men hvis jeg ikke drikker, kan det hende jeg ikke klarer å fortsette. Det verste som kan skje er at jeg dør av tyfus … etter å ha krysset grensen. Gestapo vil ikke få tak i meg, og manuskriptet er trygt. Jeg beklager så meget.” Slik ble altså manuskriptet bragt i sikkerhet – for så å forsvinne. Her overtar spekulasjonene, mytologiseringen, fantasiene: Utallige skrifter, og filmer som The Last Frontier (1992) og Who Killed Walter Benjamin (2005), har forsøkt å finne en så god – eller så interessant – løsning på mysteriet som mulig. Av og til virker det som den forsvunne kofferten er den svarte boksen som kunne gitt svar på gåten vedrørende Benjamins havari: Hvilket manuskript var det egentlig Benjamin snakket om? Baudelaire-essayet? Hele det ferdigstilte Passasjeverket? De historiefilosofiske tesene? Eller var det snakk om et helt nytt og ukjent verk? Og hva var det egentlig som skjedde med manuskriptet, og med kofferten? Henny Gurland forteller at hun etter Benjamins egne instrukser destruerte enkelte papirer som for all del ikke måtte falle i gale hender. Kan hun ha kommet i skade for å ødelegge det umistelige manuskriptet? Hvorfor har ikke Benjamin gitt klar melding om at det måtte reddes? (Kan han ha gitt etter for en akutt kafkask innskytelse om å ofre verket ”foran loven”?) For en del år siden verserte det rykter – eller vandrehistorier – om at Benjamin likevel ikke hadde begått selvmord: Han ble likvidert av sovjetiske ”killerati”; Stalin visste at Benjamin hadde fullført en radikal, men sterkt Moskva-kritisk filosofisk traktat, som han fryktet ville endre historiens retning. Selv The Guardian presenterte dette som en plausibel teori! Riktignok hadde Benjamin stor sans for urimelige kriminalhistorier, særlig som toglektyre (”Kriminalromaner på reisen”). Likevel fremstår Hannah Arendts teori om at den pukkelryggede mannslingen hadde kommet Benjamin i forkjøpet og rotet til papirene hans, som adskillig mer fantasifull – og mer i Walter Benjamins ånd.

XIII. ALLIS UBBO, PORTU CALE. Etymologier er språkenes edderkopper, de vever sitt flortynne nett mellom det som måtte stikke seg frem. Eldgamle teorier vil ha det til at Lisboa, tidligere Olysipo, er oppkalt etter Ulysses (Ulises, på spansk; Odusseus, på gresk). I så fall har Den iberiske halvøy et mytologisk belte som går fra Middelhavets Kerberos til Atlanterhavskystens Odyssevs, i samsvar med traderingen av homerisk geografi fra Vergil til Dante. Men den franske orientalisten Samuel Bochart hevdet at Lisboa, i likhet med det greske alfabetet, var av fønikisk avstamning: ”Den mektige byen Lisboa, som man så lenge trodde var grunnlagt av grekerne, og navnet avledet av Odyssevs, har også en fønikisk etymologi, ifølge samme forfatter [Bochart]”, skriver Pedro Rodríguez Mohedanos i sin spansk-portugisiske litteraturhistorie fra 1768: ”Alis-Ubbo, som på fønikisk betyr skjønn havn, kan ha vært opphavet til navnet Olysipo.” Lisboa, Portugals hovedstad, Benjamins utopiske brohode mot Den nye verden, er med andre ord også en port bou? Etymologisk kan også Portugal – Portucale, portus cale – lett veves inn i samme nett: ”Portu” er selvsagt i nær slekt med lat. ”portus”, havn; ”cale” er imidlertid mindre opplagt: Dersom det stammer fra keltisk ”cale” eller ”cala”, betyr også det havn eller innseiling, passasje. ”Portus cale” blir i så fall en tospråklig pleonasme, en dobbel passasje. Men dersom ”cale” = gresk καλλις, som ganske enkelt betyr god, er også Portugal en god og vakker havn, etymologisk synonym med Port-Bou. En formålsløs trøst i den tyngste timen: I språkets bilder og navn er det alltid mulig å finne et fristed, en havn? ”Dødens dør er alltid åpen slik at vi kan unnslippe umulige situasjoner i dette livet”: Benjamin oppga ånden i en alder av 48 år, som en villet handling, en ufortrøden motstand mot nazismens herjinger. Henny Gurland nådde frem via Portugal til USA, der hun giftet seg med Frankfurterskolens sosial- og kjærlighetspsykolog, Erich Fromm. Hun døde uventet i Mexico i 1952. Lisa Fittko flyktet ad samme vei, først til Cuba, og senere til USA. Hun døde i Chicago i 2005, 95 år gammel. I 1994 var hun en av æresgjestene da Passatges Walter Benjamin ble åpnet i Portbou.

POSTE RESTANTE:

Ajuntament de Portbou: Diverse materiale, i papirformat og elektronisk – http://walterbenjaminportbou.cat

Hannah Arendt: ”Introduction. Walter Benjamin: 1892–1940”, i Illuminations, overs. Harry Zohn, Schocken Books, 1968

Walter Benjamin: Diverse skrifter; blant andre Passageverket (i Henning Goldbæks danske oversettelse, Rævens Sorte Bibliotek, 2007) og ”Kunstverket i tidsalderen for dets tekniske reproduserbarhet” (i Arild Linnebergs norske oversettelse, Vidarforlaget, 2014)

Howard Eiland & Michael W. Jennings: Walter Benjamin – A Critical Life, The Belknap Press of Harvard University Press, 2014 Lisa Fittko: Escape through the Pyrenees, Northwestern University Press, 2000

Martin Heidegger: Der Ursprung des Kunstwerkes [1936], Reclam, 1999

Pedro Rodríguez Mohedano: Historia literaria de España, vol. III, Imprenta de Francisco Xavier García, 1770

Michael D. Jackson: ”In the Footsteps of Walter Benjamin”, Harvard Divinity Bulletin, Spring 2006, Vol. 34, No. 2

Stuart Jeffries: ”Did Stalin’s Killers Liquidate Walter Benjamin?”, The Guardian/The Observer 8.6.2001 – http://www.theguardian.com/world/2001/jul/08/humanities.internationaleducationnews

Dani Karavan: Homenatge a Walter Benjamin. ”Passatges”, lloc de commemoració a Portbou, ed. Ingrid & Konrad Schaurmann, Verlag Phillip von Zabern, 1995

Gershom Scholem: “Walter Benjamin”, The Leo Baeck Memorial Lecture, no. 1–19. Lecture 8, overs. Lux Furtmüller, Leo Baeck Institute, 1965

Gershom Scholem (ed.): The Correspondence of Walter Benjamin and Gershom Scholem, 1932–1940, overs. Gary Smith & André Lefevere, Harvard University Press, 1992

Michael Taussig: Walter Benjamin’s Grave, University of Chicago Press, 2006